Alle Blogger med respekt for seg selv trenger dette!

Innser at jeg trenger to ting for å drive en respektabel blogg!  Duckface!   Check!

 



Det andre man trenger er mat tips, gjerne ett sunt ett.  Så her er et bilde av salaten jeg spiste i dag. Opp ned!

 

Vi ses på Blogg Awards!   #blogg #mattips #duckface #bloggawards  #tips # råd #makeamillionbucks  #kingcarl  #salat
 

Ghost Recon Wildlands Høydare eller skuffelse?



 

Tom Clancy serien har bydd på mange spill fra ulike spillserier i løpet av årene nå. Enten om det er Splintercell, Rainbow Six eller Ghost Recon så har det blitt levert en god del kvalitetsspill som passer ypperlig for oss som liker taktiske skytespill.
Uheldigvis så har trenden i flere år nå gjort spill mindre taktiske og mer arkade`ish 

Ubisoft nærmest spyr ut spill fra kjente og nye spillserier og fellestrekkene i alle spillene er mindre originalitet, grafiske downgrades og ikke minst bugs. 
Spill som Whatchdogs 1 fikk utrolig mye kritikk for å ikke love det som ble vist i trailere. Grafikken var ikke på nær så bra som i E3 traileren og kan også si det samme om The Division.




Assassins Creed spillene er ofte fulle av bugs og likt for mange Ubisoft spill så er det dårlig optimalisert for PC.
Listen er mye lengere og jeg kunne lett ha skrevet ett innlegg bare om skuffelser fra Ubisoft.



 

Spillet jeg er spent på nå er Ghost Recon Wildlands som slippes 7 Mars. En vanvittig stor spillverden man kan fritt bevege seg i, militær tema, interessant historie og stor frihet til å lage din egen soldat og våpen. Alt dette høres bra ut og ser bra ut på trailerne så her er det bare å stige om bord The Hypetrain!

Men så er det historikken til Ubisoft som kommer krypene i bakhodet mitt... Hvorfor skal dette spillet bli bra når Watchdogs 1 sugde, The Division got old fast, ikke giddet å snikmyrde noen siden jeg var om bord ei sjørøverskute og jeg har gått meg lei oppe i Himalaya. 
Jeg har fulgt utviklingen av Wildlands og sett flere timer med gameplay de siste dagene på Youtube og føler at mange av mine bekymringer også denne gang stemmer.  Det skal sies at mye er positivt og det er flere elementer jeg faktisk liker. Grafikken ser for det meste bra ut og jeg får virkelig lyst til å utforske kartet da det virker gedigent og variert. God variasjon av kjøretøy og muligheten til å løse oppdrag slik jeg selv vil er noe som virkelig gir Wildlands en stjerne i min bok.


 

Men så er det alt det negative jeg ser og hører. Allerede er det rapportert inn en god del bugs, framerate drops og lignende. Ja spillet er i Beta men med tanke på at spillet slippes om en mnd  så er det begrenset hva de rekker på så kort tid. Har til gode å se ett spill bli fikset på så kort tid så har heller ikke særlig trua på Wildlands her.  Heldigvis kan dette fikses i ettertid, ikke at det er riktig men slik har nå spillverden blitt.
Det som virkelig skuffer meg er hvor casual Ghost Recon er blitt. En "Alle skal få" mentalitet er gjort at så å si alle spill for tiden skal gjøres tilgjengelig for både barn og bestemor. Hva skjedde med Fallout og Elder Scrolls?? 
Om du spiller Wildlands på høyeste vanskelighets grad så skal man få den ultimate opplevelsen, men det er allerede blitt avkreftet i flere videoer og artikler.
A.I`en er fortsatt like god, de ser litt lengere og du dør ikke av ei kule som er blitt lovt av utvikleren. Faktisk så virker den kunstige intelligensen i spillet svær lite intelligent i min mening.


 

Jeg er også svært spent på å se hvordan spillet vil fungere i singel player da det er min foretrukne måte å spille slike spill på. Her er det i alle fall blandede meninger der noen mener at det fungerer mens andre mener at Wildlands nermest må spilles i Co-op Hvis det siste der stemmer så blir dessverre dette spille for glemt for meg.
Til slutt så er jeg også litt bekymret over oppdragsstrukturen i spillet. Ubisoft spill har de siste årene vært svært like her og jeg håper virkelig ikke jeg må låse opp ett tårn X antall ganger for å gå videre i spillet.





Jeg ønsker å være optimist når det kommer til Ghost Recon Wildlands men jeg kommer ikke susene på ett hypetrain denne gang. Fool me once...

 

Slippes på PC, Xbox One og PS4 den 7 mars 2017

 

#spill #gamer #Ghost recon #wildlands #openworld #ubisoft #blogg #pc
 

Tom Clancy Rainbow Six Siege, Det beste taktiske skytespillet



Det er en vanvittig menge med skytespill å velge i mellom. Størst av alle er Call of Duty eller Battlefield serien. Men for noen (meg ) så er det digg med spill som fokuserer mer på realisme og taktikk en bare rein skytemorro.  
Counterstrike er fortsatt er dritpopulært og spilles blant mange, men for meg så blir det for kjapt og jeg innser at jeg ikke lengere har de refleksene som mange andre, spes yngre har. 

Da er det sabla digg at spill som Rainbow Six Siege finnes!  Her får man taktikk, ødeleggelse, kjappe runder og moro i ett.
Anbefaler dette spillet til alle som ønsker ett taktisk spill som også er tilgjengelig for alle.

Spillet fåes også kjøpt for få dollars for tiden så det bør ikke være noen hindring!  Legg til at alt av DLC er gratis så kan man heller ikke klage!

Test av rimelige treningsskjorter fra Kina



Som stor fan av tegneserier, spesielt Marvel så måtte jeg selvfølgelig kjøpe med treningsskjorter med diverse Superhelt tema.
Første levering kom med Captain America longsleeve, Hulk T-skjorte og Thor T-skjorte  

Her er noen bilder av de jeg allerede har fått og jeg venter på enda flere. 
Var skeptisk på om størrelsen ville stemme da av erfaring alt er for smått av det som kommer i fra Kina.
 



Ble veldig positivt overasket over at kvaliteten var så god da de fungerte utmerket å trene i.
Størrelsen er XXL og prisen lå på ca 60 kr. Frakt var gratis.
Kjøpt på EBAY og Aliexpress

Superoverasket over den korte leveringstiden på ca 8 dager. Tror dette er veldig tilfeldig da det oftes tar 1 mnd.

 



Hulk T-skjorte etter en god runde trening på Trondheim MMA 

 

#marvel #trening #Fitness #mma #Trondheim #test #blogg #kina #ebay #hulk

Nye Camo bokse-wraps fra Venum



 

Har allerede sorte og blåe wraps fra Venum som jeg er fornøyd med, men bare måtte kjøpe disse nye i Camo mønster da jeg så de.

Ser kule ut og var helt greie å ha på.   Liten advarsel! De luktet noe helt for jævlig da jeg fikk de i posten. Syntetisk og sterk lukt! Nesten som piss...

Men etter litt grundig vask så ble lukten borte. Ble også en del farge som forsvant da jeg vasket de. Mistet litt den sterke Camo fargen.

 

 

Her etter en time med PT med CoachWhillock på Trondheim-MMA / Muay Thai 


#test #venum #mma #trening #Fitness #mmatrondheim #kingcarl #motivasjon #Camo #boxing #muaythai #wraps
 

Joe Rogan vs Bruce Lee (UFC 2) To the Death!


 

UFC Fight Night 103 BJ PENN vs Yair Rodriguez EA UFC 2


 

Uncharted 4: A Thief's End Anmeldelse



 

Ved veis ende


Nathan Drake er tilbake, og denne gang får vi ta del i hans største eventyr noensinne. Vi blir med på en verdensomspennende jakt etter Kaptein Henry Averys sagnomsuste sjørøverskatt. Uncharted-spillene har blitt en enorm suksess for Naughty Dog, og mye tyder på at dette fjerde spillet også blir det siste kapittelet i serien for helten vår.



 

Eventyrene vi så langt har vært med på har satt standarden for narrative action-opplevelser i spill, i tillegg til hva som var grafisk mulig å skvise ut av Playstation 3-maskinen. A Thief's End er det første Uncharted-spillet på Playstation 4, og jeg kan ikke gjøre annet enn å gape og gi samtlige tomler opp for hva utviklerne har klart å få ut av konsollen.

For at denne spillomtalen skal være mest mulig spoilerfri så velger jeg å skrive så lite som mulig om spesifikke deler av historien i spillet. Brorparten av underholdningen i Uncharted 4 ligger tross alt i narrativet, og oppleves best jo mindre du vet.

Tre år har passert siden det som skjedde i Uncharted 3, og noe uventet møter vi en Nathan som lever et normalt liv sammenlignet med fortiden hans. Han har en relativt kjedelig jobb som bergningsdykker, og er fortsatt gift med Elena som nå jobber som freelance-journalist. Alt dette blir snudd på hodet når Sam, broren til Nathan, tar kontakt. Sam har vært antatt død i de siste 15 årene, overrasker i tillegg med informasjon om hvor Kaptein Averys legendariske sjørøverskatt kan være gjemt.



 

Ikke siden jeg spilte The Last of Us har en historie blitt fortalt så bra, og aldri før har jeg sett ett så troverdig persongalleri i et spill. Små detaljer i ansiktsuttrykk forandret hvordan jeg opplevde enkelte samtaler mellom karakterer i spillet, mens filmsekvensene og selve gameplayet flyter sømløst seg i mellom. Det føles ofte rett og slett som om jeg er med i en Hollywood-film.

Utgangspunktet for historien er jakten etter den største piratskatten som noensinne skal ha eksistert, men det viser seg (selvsagt) at det hele skal bli en langt mer komplisert affære enn antatt. Eventyret tar oss med gjennom tykke jungler, ørkenlandskap, tettpakkede urbane strøk og mørke grotter, for bare å nevne noe. Både stemmeskuespillet og dialogen i spillet er bunnsolid og veldig underholdende.

Nathan har fått både noen nye ferdigheter og muligheter siden vi møtte ham sist. Det å hoppe og klatre er like enkelt som før ? om ikke enda enklere ? i tilllegg til at vi også får tilgang til en klatrekrok. Områdene vi får utforske er mye større (det er nesten slik at vi kan snakke om åpne verdener), og man har mye mer vertikalitet. Dette gjør at vi kan utforske litt mer fritt, da man ikke er tvunget til å ta én rute til målet. Kjøretøy er også noe som er nytt denne gang, både med båt og jeep, men det er spesielt den siste der som er mest spennende, og kjørefølelsen her sitter like godt som i arkadebilspill av høy rang.



 

Alle som har spilt denne serien før vet at gåter er en stor del av opplevelsen, og fireren er intet unntak. De fleste formene for lett hjernetrim er både morsomme å fullføre, mens enkelte er utfordrende uten at de blir direkte frustrerende. Skytingen føles temmelig lik som før, foruten enkelte forbedringer. For de som ikke ønsker å bruke Rambo-metoden kan en del situasjoner løses der man kan snike seg rundt for å ta én leiesoldat om gangen som en ekte ninja. Alt i alt fungerer alle aspekter av spillet svært godt, da jeg aldri slet med verken kjip kamerastyring eller en uresponsive kontroller.

Jeg nevnte det litt før at det hele ser helt fantastisk ut, og det kan gjerne påpekes igjen. Fra enorme landskap til de utallige små detaljene er det hele til å ta pusten fra deg. Små ting som at klær blir skitne i søla er bare en liten del av det enorme arbeidet strødd ut over hele opplevelsen. Ødeleggelsene etter hektiske skuddvekslinger er også synlige, da alt fra trekasses til steinpilarer går i oppløsning.

Eksplosjoner og støvpartikler bidrar også til at Uncharted 4 rett og slett føles ekte ut til tider; jeg opplevde heller ingen dropp i ytelsen eller teksturfeil, men det skal også sies at jeg ikke er blant de mest kresne som henger seg opp i slikt heller. Uansett om jeg var innendørs eller var på toppen av en klippe var lyssettingen alltig utrulig godt gjennomført, og lydsporet er med å sette den rette stemningen i tillegg til at lydeffektene sitter som et skudd.


 

Uten å spoile noe er spillet også full av noen helt ekstreme action-scener som hadde passet ypperlig i enhver adrenalinspekket sommer-blockbuster. Alle som setter pris på en spennende historie som igjen blir fortalt mesterlig bør ha Uncharted 4: A Thief's End i spillsamlingen sin.

Dommen

Igjen setter Naughty Dog standarden for fortellerkunst og overdådige action-eventyr. At de nok en gang leverer et grafisk mesterverk overasker vel egentlig ikke, men det er bare å ta hatten av for denne herligheten. Hvis dette viser seg å bli det siste eventyret for Nathan Drake er det iallefall en forglemmelig og verdig slutt. Så fort du kommer noen kapitler ut, åpner det seg betrakelig opp, og det her spillet viser seg fra sin beste side. Det å kunne fritt løse situasjoner som man selv vil er garantert noe alle vil sette pris på. Det eneste jeg skulle ønske å ha sett er enda mer variasjon i løsningene man har for enkelte utfordringer, noe som gjelder spesielt for slutten av eventyret.

Score: 9.5
 
Fantastisk
Naughty Dog leverer en enormt underholdende og smellvakker slutt på Uncharted-eventyret.
  • +En fest for sansene
  • +Fantastisk historie med dynamiske karakterer
  • +Større frihet
  • -Noe repetitive løsninger

 

#ps4 #uncharted #gaming #blogg #spill #action

 

Mafia III Anmeldelse

Hevnen er svart


Med Mafia 3 ønsker utvikler Hangar 13 å gå nye veier ved å ta en del dristige valg man ikke ser ofte i spillmediet. Vi er ved slutten av 60-tallet, amerikanerne er inne i en periode dominert av hat, raseskille og forskjellsbehandling. Samtidig er de midt i Vietnam-krigen, og både Kennedy og Martin Luther King har nylig blitt drept på åpen gate.



 

Før du i det hele tatt starter Mafia 3 blir du møtt med en advarsel fra utviklerne Hangar 13: Spillet finner sted i en fiktiv by i sørstatene i året 1968. For at vi skal fortelle historien til Lincoln Clay så realistisk som mulig kan vi ikke unnlate å ta med språkbruken, rasismen og fordommene som var på den tiden. Etter bare noen minutter med spilling har jeg allerede møtt på det mese jeg ble advart mot, og slik fortsatte det uten at jeg følte det var overdrevet. Virkeligheten var sannsynligivs enda verre.

I Mafia 3 følger vi Lincoln Clay, en foreldreløs afroamerikaner som ble adoptert av lederen til den sorte mafiaen. Etter å ha tjenestegjort i Vietnam-krigen kommer han tilbake og blir den eneste overlevende og vitne til at hele hans familie blir myrdet av Sal Marcano, byens mektigste mafioso. Det som følger er en episk hevnhistorie hvor Lincoln steg for steg tar over New Bordeaux med hjelp fra flere minneverdige karakterer. New Bordeaux er forøvrig Hangar 13 sitt svar på New Orleans. Kartet er delt opp i 9 ulike distrikter som man må ta over, del for del. Kjente lokasjoner som sumper med svært sultne alligatorer og feiring av Mardi Gras setter stemmingen, men dessverre er enkelte steder også ribbet for personlighet.


 

Til tross for en god del oppturer heller brorparten i nedoverbakke for helheten til spillet. Historien blir fortalt på en fantastisk måte gjennom særdeles vellagde filmsekvenser, men etter hvert blir de så éndimensjonale at spillet slet med å holde interessen min. Særlig starten holder svært høy standard, men så snart du er ferdig blir alt ganske repetitivt og tidvis kjedelig. Før man får de spennende hovedoppdragene må man helst gjennom fem små sideoppdrag, og det er helst disse som trekker ned underholdningsverdien som følge av at de er temmelig kjedelige.

Det blir en del bilkjøring, da kartet er stort og en del av oppdragene krever at du må kjøre helt til den ene siden av kartet, for deretter å kreve at du gjør det samme igjen rett etterpå. Heldigvis er selve kjøringen for det meste stram og morsom, men vi er langt unna det GTA 5 leverte. En annen ting er at spillet ikke har hurtigruter (fast travel), noe som irriterer meg grenseløst. Flere ganger unngikk jeg gjøre enkelte oppdrag fordi jeg så at jeg måtte kjøre i fem minutter for å komme til målet. I en senere gratis tilleggspakke vil det bli mulig å tilpasse bilene, noe som jeg egentlig mener burde ha vært med fra starten. Det er noen ting vi forventer å se i et sandkassespill som dette i 2016, som vi dessverre ikke ser.



 

Med skytingen har de truffet spikeren på hodet, og det blir faktisk aldri kjedelig. Mafia 3 fungerer bra som en cover shooter, og vanskelighetsgraden er definitivt høyere enn de fleste spill nå for tiden. Lincoln kan kun bære to våpen om gangen, og for min del hadde det vært bedre med tre i det minste. Til forskjell for Mafia 2 kan du skyte samtidig som du kjører bil, og i tillegg får du en slags lock-on når du sikter på for eksempel bildekkene mens du kjører, en ting jeg likte og følte var nyttig i de heftigste biljaktene. Enkelte ganger er ikke Rambo-metoden den beste eller enkleste, og da kan man heller snike seg rundt i beste Batman-stil og knerte mafiosoer én etter én uten å bli sett. Som nærmest et gjennomgangstema i Mafia 3 er det slik at for alt som er bra blir tynget ned av noe kjipt. For hva hjelper det om snikingen er både kul og effektiv når fiendene er dumme som sauer? En kan tro at samtlige har både tinitus og to glassøyer da de hverken hører eller ser deg selv om du knivstikker kompisen rett ryggen deres.

Hvis du har spilt Mafia 2 vil du kjenne igjen Vito, en av Lincolns tre løytnanter. De to andre er Burke og Cassandra og med Lincolns ledelse skal de ta over New Bordeaux bit for bit før det hele ender opp med hovedmålet som er å ta knekken på Sal Marciano.

For hver gang Lincoln tar over deler av byen må du bestemme deg for hvem av dine løytnanter som skal få kontrollen, og her blir det hele en slags balanselek for å holde alle fornøyde. Hvis den ene får for mye kan det ende fatalt, og du ender opp med å miste de for godt. Hver av løytnantene har ulike evner som kan låses opp, alt fra bedre våpen og biler til oppgraderinger for Lincoln i form av økt helse, bare for å nevne noe. Ved hjelp av en walkie-talkie kan Lincoln til enhver tid tilkalle en person som leverer våpen og biler eller leverer pengene du har på deg. Den siste der kjenner jeg irriterer meg, for hvis Lincoln dør mister han en stor del av det han hadde på seg av penger. Men det å få våpen og biler levert hvor som helst veier opp for det. Et par andre ting som også kan låses opp er muligheten til å tilkalle et 'Hit Squad', og jeg må si at de var skikkelig effektive i prekære situasjoner. En annen evne er at man kan kvitte seg med politiet hvis man ettersøkt, men jeg følte sjeldent at jeg trengte å bruke den, da det er relativt enkelt å riste politiet av seg.


 

Spillet er fylt med små detaljer som jeg aldri forventet å se eller høre i et spill. Hvis du gjør noe kriminelt med vitner til stede kan det hende de løper og ringer til politiet. Klarer du å stoppe vitnet før de kommer seg til en telefonkiosk slipper du unna med mord, men hvis de rekker å ringe kan du forvente at lovens lange arm strekker seg i din retning. Men det er her jeg ble virkelig overrasket. For når jeg gjorde noe kriminelt i et slumstrøk kunne jeg høre via politiradioen at de kanskje skulle sende ut noen til å se på dette hvis noen hadde tid. Gjør man det samme i et rikt strøk med bare hvite beboere, kan du forvente å høre dem beskrive en sort mann bak rattet etterfulgt av en forespørsel om tunge forsterkninger. Og før du rekker å si Rodney King er du omringet av uniformer. Det er slike detaljer utviklerne fortjener kudos for å ha tatt med. Skilt på veggen i butikker med 'Whites Only' og møter med Ku Klux Klan setter en viss stemning.

Jeg skulle dog ønske utviklerne tok seg like god tid med kvalitetssikringen av selve spillet. Da Mafi 3 ble sluppet hadde det en grense på 30 FPS på PC, noe som fikk en god del PC-spillere til å se rødt. Heldigvis så ble det sluppet en oppdatering som fikset dette bare noen få dager senere, men det er langt fra nok. Jeg har så langt opplevd 3 kræsj til desktop, utallige små bugs, teksturer som popper inn, noen oppdrag som ikke lar seg starte og vær som skifter på sekundet, bare for å nevne noe. Det som reklameres som gratis tilleggspakker i nær framtid får meg mer til å tenke at spillet ikke var helt ferdig til lanseringen, og at dette er et forsøk på å glatte det over.

Dommen

Mafia 3 skinner når du gjør hovedoppdragene, filmsekvensene er av øverste kvalitet og historien er for det meste engasjerende. Dessverre er resten av pålegget av servelatkvalitet; ekstremt repetitivt, uinspirert og til slutt kjedelig. Fantastisk skyting og bra bilkjøring blir dempet av stokk dumme fiender og mangel på hurtigruter. At dette eventuelt vil bedres av DLC etter hvert er ikke formildende for min del. Grafisk sett så er spillet helt greit, noen ganger svært stemningsfullt og andre ganger fullt av blasse teksturer som hører til i forrige generasjon. For å avslutte på en positiv tone kan jeg nevne lydsporet, den virkelige stjernen i spillet. God musikk kan sette den rette stemningen og skape en god opplevelse nærmest på egenhånd, og her har Hangar 13 fått inn den ene slageren etter den andre. Når jeg må kjøre de evinnelige lange bilturene har jeg i det minste noe bra å lytte til på veien.

 

Score: 6.5
 

Kurant
Et modig og detaljrikt spill tynges ned av bugs, kunstig uintelligens og ensformighet.
  • +Lydsporet
  • +Historien
  • +Skytingen
  • -Hyppige bugs
  • -Mangel på fast travel
  • -Svak AI
  • -Alt for repetitivt

 

#gaming #spill #mafia #mafia3 #Ps4 #Pc #shooter

Battlefield 1 Anmeldelse


 

Et steg fremover


Dice tar et steg framover i Battlefield serien ved å gå tilbake til første verdenskrig. Battlefield startet som et spill satt i andre verdenskrig, deretter har det for det meste holdt seg til krig i nåtid hvis du ser i bort i fra BF Vietnam og BF 2142. Flerspiller-sjangeren har i det siste gått mer og mer i retning av framtiden, tenker da spesielt på Call of Duty og Titanfall, til og med en av de siste tilleggspakkene til Battlefield 4 var framtidsrettet, med svevende tanks og andre eksperimentelle våpen. Siden jeg begynner å bli passe lei av framtids skytespill, var jeg redd for at det neste Battlefield spillet også kom til å bli satt til denne settingen. Da nyheten om at Battlefield ville bli satt helt tilbake til første verdenskrig kom, så skal jeg innrømme at jeg var skeptisk og tenkte dette kunne ikke fungere. Første som kom i tankene var kun skyttergrav krig og kjedelige våpen. Jeg tok feil. Jeg tok så grundig feil som det er overhode mulig å ta feil, for Battlefield 1 fungerer så vanvittig bra at jeg har nesten ikke ord for det.

Mens BF 3 og 4 var rimelig like i både setting og innhold så vil jeg si at Battlefield 1 er fylt med en rekke nyvinninger, det er ikke bare en ny tidsepoke og oppdatert grafikk denne gang. I kjernen er det fortsatt et Battlefield spill, så alt det vi kjenner fra tidligere spill er enten med eller forbedret. Siste spillet Dice laget var Star Wars Battlefront, et middelmådig spill med en utrolig vakker grafikk som nå om mulig ser enda bedre ut i Battlefield 1. Med ca en uke med spilling så føler jeg at jeg kan gi spillet en solid omtale da jeg har testet alle spillmoduser og enkeltspiller delen ganske godt.

Vi kan starte med det som de fleste Battlefield spillere bryr seg minst om, som er enkeltspiller delen. Med unntak av Bad Company så har aldri Battlefield gitt oss en god enkeltspiller. Jeg tror ikke jeg engang gadd å fullføre de delene i de siste Battlefield spillene, så overraskelsen var stor da det viste seg at enkeltspilleren denne gang faktisk var god. Den er relativt kort da den bare varer i 4 til 5 timer, men de timene er med mye action, en velskrevet dialog og handling. Dice har valgt å fortelle første verdenskrig gjennom fem ulike personer og handlinger. For de som ikke har spilt Battlefield før så er dette også en fin måte å lære seg de ulike spillmekanismene på. Det er hundre år siden første verdenskrig og jeg vil tro at jeg ikke er den eneste som har glemt mye om hva den handlet om og ikke minst hvilke våpen som fantes på den tiden. Så om du vil eller ikke så får du en liten historieleksjon på kjøpet.



 

Enkeltspiller kampanjen får bli en bonus da det er flerspiller delen vi alle er her for. Det ville blitt en lang artikkel om jeg skulle nevne alt som er nytt eller endret, så jeg velger å skrive om det jeg synes er mest essensielt så får de som lurer på noe heller legge igjen et spørsmål i kommentarfeltet. Spillet byr på 9 ulike kart, alle med hvert sitt distinkte uttrykk. Argonne Forest som er en tettpakket skog fylt av ulike ruter å ta, kanskje det peneste kartet. Eller min favoritt Monte Grappa som er satt til de Italienske alper. Et stort langstrakt kart hvor vi kan bemanne kanoner i fjellsiden og/eller utføre perfekte bombeangrep fra fly. Selvfølgelig så har vi det som alle tenkte da de hørte første verdenskrig, nemlig krig fra skyttergraver i kart som for eksempel St Quentin Scar. Kjente spillmoduser som Conquest, Rush, Team Deathmatch og Domination er med og et par nye er også med. Den ene er War Pigeons. Her kjemper begge lag om å få tak i en due, hold den lenge nok til at du har skrevet en beskjed for så slippe den av gårde. Høres kanskje litt teit ut, men det viste seg å faktisk være en spennende modus. Litt som Obliteration i BF4 møter Capture the flag. Den store nye modusen er Operations, utvilsomt min favoritt for tiden. Operations kan best beskrives som en hybrid mellom Rush og Conquest som utspiller seg over 2 til 3 kart. Et lag forsvarer et par flagg, mens det andre laget må ta over begge flaggene for å nå til neste nivå. Et kart er da gjerne delt opp i 4 deler og spiller du på et kart med 64 spillere, så kan jeg love deg den mest spennende og intense runden med spill som bare Battlefield kan levere. Kort og godt, Only in Battlefield.


 

Lyden har alltid vært en av Battlefields styrker siden Dice lanserte BF 1942 og det er intet unntak denne gangen. Tenker ikke bare på lyden geværskudd og kanoner men også de små detaljene. Musikk er jo alltid blitt brukt i film for å forsterke følelsene, så hvorfor skulle det ikke fungere i spill.

Denne stemningsmusikken blir ikke spilt konstant, men heller når laget oppnår et mål eller mot slutten av runden for å øke stemningen. Kan bare si at det fungerte veldig bra for min del.

I og med at spillet er satt til første verdenskrig så er jo selvfølgelig våpen og kjøretøy noe helt annet enn hva vi er blitt vant til i det fleste skytespill. Som før så er det i hovedsak 4 ulike klasser å velge imellom, Medic, Assault, Support og Scout alle med sine svært så ulike våpen. Heldigvis så har ikke Dice gjort spillet så autentisk at alle kun har gevær som skyter ett og ett skudd. Det fantes maskinpistoler og lignende så tidlig som 1916, bare i et mer begrenset opplag. Men dette er et spill, og for de som måtte klage på dette sier jeg: get over it. Tok meg noen timer med spilling før jeg faktisk ble vant til våpnene og hvordan de oppfører seg. Alt er litt tregere enn hva jeg vanligvis er vant til og rekylen er definitivt noe jeg slet med å mestre. Av kjøretøy så er det alt fra tankser, propellfly og hester. For i tillegg til de 4 vanlige klassene så har du nå egne klasser for tanks, fly og hest. Det vil si at du ikke finner tankser på slagmarken, men du må velge å spawne i en av de i fra menyen mellom hver gang du dør. Det er fult mulig å skyte 10 til 20 fiender fra tanksene hvis man vet hva man driver med. Tanksene kan virke alt for sterke for noen, men det er drøssevis av måter å blåse en tanks til biter på. I tillegg så surrer tanksene i en svært treg hastighet som gjør det enda enklere å treffe de. Det er lenge siden jeg syntes det var morsomt å fly i et Battlefield spill. Nå synes jeg det er noe av det mest spennende med hele spillet. I utgangspunktet er det 3 ulike fly å velge imellom, et bombefly, et angrepsfly og et som primært er for å skyte ned andre fly. I angreps og bombeflyet er det plass til 2 til 3 personer, en pilot og de andre bemanner et maskingevær som skyter ned andre fly. Kontrollen sitter som et skudd og lydeffektene hever det hele til et nytt nivå. Jeg er sikker på at i en av det 4 tilleggspakkene som kommer i løpet av neste år vil inneholde en dog fighting modus i tillegg til nye fly. Akkurat som i tanksene så kan alle flyene utrustes med forskjellige loadouts. Helt nytt i serien er Behemoths, og de er enten ett luftskip, pansret tog eller et krigsskip. Alle disse er kontrollbare og bemannes vanligvis av 4 til 6 personer. Luftskipet har en pilot som også kan slippe bomber, anti luftvernskyts og kanoner for å ta ut bakkestyrker med. Både toget og krigsskipet har noe av det samme. Disse Behemothene er kun med når du spiller Conquest eller Operations, og med et godt lag kan de dominere hele slagmarken. Heldigvis så er det mange måter å tilintetgjøre disse på men det krever litt lagarbeid og innsats. Jeg blir aldri lei av å se luftskipet bli skutt i biter når det faller ned en tilfeldig plass på kartet og det hele ender i en enorm eksplosjon.



 

Som nevnt tidligere så er grafikken helt fantastisk og endelig så har Dice gitt oss muligheten til å nærmest ødelegge alt på kartene. Ødeleggelsene er ikke bare på hus, men også bakken. Et bombekrater kan være en perfekt plass å gjemme seg når en tanks ruller forbi. Til og med fly og tankser viser synlig skade når de blir skutt på. Finn en stasjonær kanon, sikt på et hus, fyr av og se hele huset bli blåst i fillebiter mens det forhåpentlig er en fiende eller to inne i det. Ulike vær-effekter er også med, men denne gang er de langt mer dynamiske. Sandstormer gjør det nesten umulig å se lengre enn enden på riflen din, til og med lyden endrer seg. Slike vær-effekter kan også være regn eller tåke. Heldigvis så varer de ikke hele runden og de er heller ikke med hver eneste gang. En annen ting som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på er hvorfor alle plutselig har begynt å spille spillet slikt det er ment å spilles. Høres litt merkelig ut, men vi alle vet hvor irriterende det er når en 10 til 15 personer ikke gjør det det skal gjøre. Ender ofte opp i tap og frustrasjon, så hvorfor skjer dette mindre nå er jeg ikke helt sikker på. Min teori er at man før gav beskjed underveis i spillet når et lag har tatt en gitt punkt eller holder på å tape det. Virker som folk virkelig løper dit de skal og faktisk gjør det de skal mye oftere enn hva som så ofte ikke skjer. Spesielt når jeg spiller Conquest så har de fleste rundene endt med en score på 1000 mot 980. Det kjempes til siste sekund som igjen blir forsterket med musikk for effektens skyld.


 

Dommen

Jeg må nesten avrunde mitt kjærlighetsbrev til Battlefield 1 før det tar helt av her. Hvis det er noe som er negativt så må det være at menyen er noe klønete og ikke like enkel å sette seg inn i og at ikke alle kartene er like morsomme. I motsetting til Battlefield 4 som hadde tidenes verste lansering med bugs som varte i månedsvis før det ble spillbart, så må jeg si at jeg ikke enda har møtt noen nevneverdige bugs. Jeg sier ikke at det ikke er der, men det er iallfall ikke noe i nærheten av hva vi hadde sist. Den første tilleggspakken kommer nå allerede i desember, det er kun snakk om et kart Giant`s Shadow, som vil være gratis for alle. Den første av de 4 andre tilleggspakkene kommer i mars 2017, disse 4 som i totalt er 16 nye kart og en rekke våpen og kjøretøy, er ikke gratis. Alle som er fan av krigsspill på store åpne kart bør vurdere Battlefield 1. Det er kun her du kan oppleve det som kalles «only in Battlefield». Vi ses på slagmarken!

 

Score: 9.5
 

Fantastisk
Alle som er fan av krigsspill på store åpne kart bør vurdere Battlefield 1. Det er kun her du kan oppleve det som kalles «only in Battlefield». Vi ses på slagmarken!
  • +Grafikk og lyd
  • +Operations modusen
  • +Fantastiske kart
  • +Det å fly er morsomt igjen
  • +Ødeleggelsene
  • -Litt knotete og uoversiktlig meny

 

#bf1 #gaming #spill #data #pc #Battlefield #omtale #review #fps #blogg #bf

Call of Duty: Infinite Warfare Anmeldelse



 

Utmattet krig


Spillhøsten er i full sving, og like sikkert som høstinfluensa så får vi et nytt Call of Duty-spill. Men hvor skal en spillserie som mister popularitet for hvert år ta veien videre? Det må bli det siste grenselandet, altså verdensrommet.

 

Årets Call of Duty har i alle fall slått én rekord, og det er en av tidenes mest mislikte videoer på Youtube, om det så betyr at folk er leie av ? eller bare at det er kult å hate ? Call of Duty, får tiden vise. Akkurat nå så har vi tre lovende FPS-titler å velge imellom: Battlefield 1, Titanfall 2 og Infinite Warfare. Hvem som kommer seirende ut er for tidlig å si enda, men det er i alle fall sikkert at de to første titlene har fått langt bedre kritikk enn det siste.

Historisk sett er det ikke kampanjen i CoD som trekker massene, men utviklerne har likevel lagt ned en god del ressurser for å få skapt nok en action-spekket opplevelse medhyppige eksplosjoner, høy puls og bannskap. Forvent å se kjente ansikter som Kit Harrington (Jon Snow fra Game of Thrones) og Connor McGregor (UFC), ikke at spillet blir noe bedre eller dårligere av den grunn. Vi spiller som Nick Reyes, en løytnant i UNSA. På litt uventet vis er han ikke en stereotypisk beinhard karakter med one-liners, men heller en litt mer nyansert karakter enn hva vi er vant til fra serien. UNSA er i en galaktisk kamp imot SETDEF, og Nick har som oppdrag å stoppe motstandslederen Salen Koch. Salen er spilt av Kit Harrington uten at han fortjener noen Oscar for framførelsen sin, da det er snakk om en temmelig standard kjeltring. Men heldigvis leverer de andre karakterene langt bedre prestasjoner.



 

E3N eller Ethan som han blir kalt er en robot som skiller seg mer positivt ut blant de ulike karakterene vi møter. En grei avveksling til hovedoppdraget er at vi kan gjøre en del sideoppdrag med muligheten til å oppgradere våpen og utstyr i tillegg til at vi blir bedre kjent med karakterene. Noe av det som er mest spennende og overraskende er kampene i romskip. Det er i alle fall en god distraksjon i en ellers ganske A4 kampanje. Det store spørsmålet er hvorfor i granskauen dette ikke er med i flerspilleren. Det er også noen andre deler i kampanjen som jeg gjerne skulle ha likt å sett overført hit, men slik ble det nå ikke. Positive sider av spillet må være grafikken og lyden, og her er det virkelig ingenting å utsette. Det hele føles som en svært cinematisk opplevelse, muligens litt kort, men alltid med noe nytt og spennende for hvert kapittel som blir fortalt.

Jeg for min del spiller ikke CoD hvert eneste år, og for en som ikke er blodfan så er definitivt mengden med innhold så stor at den nesten er uoverkommelig. Det virker som de prøver å ta med mer og mer for hvert spill i serien, men det føles som kvantitet over kvalitet. Alt av innhold må låses opp, og det hele føles mer ut som en lang og kjedelig jobb enn tidligere. Etter min mening blir ikke et spill noe bedre kun fordi det har ett tonn med greier som kan låses opp når det meste av det føles ut som fyll. Det er tre måter du låser opp slikt på; enten ved å skyte X antall fiender, låse opp via skrapmetall som man finner eller det som ingen liker; mikrotransaksjoner med ekte penger. Den siste der er helt valgfritt, så jeg vil ikke si at det er et 'Pay to Win'-system. Ellers er det som forventet, mange av de gamle gode modusene er med som for eksempel team Deathmatch og Kill Confirmed, i tillegg til noen andre nye. Som nevnt ønsket jeg virkelig en modus med romskipene i aksjon her, da det ville ha vært et herlig avbrekk da jeg begynner å bli svært lei av det samme hvertår.



 

Bevegelsessystemet er mye likt slikt det har vært i de siste utgavene i COD, hvilket vil si at man kan løpe langs vegger, hoppe høyere og alt er litt kjappere alt i alt. Selv synes jeg Titanfall mestrer dette langt bedre enn hva CoD gjør, i tillegg til at kartdesignet ikke alltid passer bevegelsene man kan gjøre. Det er ingen minneverdige kart å snakke om i denne omgang. Jeg fikk en kopi med Remastered-utgaven av Call of Duty Modern Warfare, men jeg lar ikke min omtale av COD Infinitive Warfare påvirkes av den grunn. Det ble en nostalgisk opplevelse, da det overraskende nok er ni år siden det spillet kom ut. Det som jeg også la merke til var at jeg husket alle kartene, mens jeg ikke kan huske navnet på ett eneste kart fra årets spill.



 

 

Zombie-delen som har blitt så populær er også med denne gang. Selv synes jeg denne modusen blir litt bedre for hver CoD-tittel som slippes, og den fungerer fint som en avveksling til flerspilleren og inneholder en mengde med påskeegg og hemmeligheter for fans å finne. Det er ikke mye historie å spore her, men det forventes kanskje heller ikke. Det er i alle fall morsomt i korte intervaller og det inneholder en mengde med våpen og oppgraderinger som gir fansen noe å jobbe for.

Dommen
Vi har nettopp fått Battlefield 1 og Titanfall 2 og med den konkurransen faller den siste utgaven av COD imellom etter min mening. De som er hardbarkede fans av serien vil alltid kjøpe spillet og de får nok også glede utav det. For COD IW er ikke et dårlig spill, grafikken er god og det funker online. Men det mangler det lille ekstra som konkurrenter har og det må gjøres noe ekstraordinært for at jeg skal gidde å spille COD neste år. Jeg kan heller ikke anbefale årets COD når jeg synes det er bedre alternativer å velge mellom.

Score: 6.5
 

Kurant
Verdens mest populære FPS-serie vakler alvorlig i år, men en spennende kampanje med sterke karakterer kompenserer.
  • +Kampanjen
  • +Zombies
  • -Har sett det meste før
  • -Kjedelig progresjon
  • -Uinspirerte kart

#spill #blogg #gaming #cod #Call of duty #ps4 #fps #shooter #gaming

The Witcher 3: Wild Hunt Anmeldelse



HELT VILT

 

For fire år siden kjøpte jeg The Witcher 2: Assassins of Kings, egentlig kun fordi grafikken så helt rå ut. Jeg visste ikke noe som helst om Witcher-serien, men spillet var universalt hyllet av kritikere. Samtidig har RPG-sjangeren lenge vært min favoritt. Det jeg husker best fra Geralts forrige eventyr var hvor utfordrende og narrativt sterkt det var; det fortalte en spennende og engasjerende historie full av interessante karakterer som jeg møtte underveis.

 

To år senere kom nyheten om at The Witcher 3: Wild Hunt var under utvikling, og jeg kan godt huske de første skjermbildene som ble vist. Det føles nå som en evighet siden, særlig som følge av utsettelsene. Skjermbildene og trailerne så jo nesten for bra ut; blir dette et nytt Duke Nukem som blir utsatt i evigheter, eller har utviklerne holdt alle for narr med urealistiske forventninger? Selv følte jeg meg ikke sikker på om spillet ville bli lansert før jeg faktisk satt med det.

Den 19. mai ankom The Witcher 3: Wild Hunt PC, PS4 og Xbox One, men vi fikk dessverre ikke vår kopi før den 18. mai. Jeg har prøvd å spille så mye som mulig i det siste for å få lagt ut denne spillanmeldelsen. Mens nesten alle anmeldelser av The Witcher 3 er testet på en debug-versjon på PS4, har vi fått boltre oss på den ferdige versjonen av både PC- og PS4-versjonene. Altså den samme versjonen som dere har tilgang til.

La oss få en ting unna med det samme. Spillet ser helt fantastisk ut enten du spiller på konsoll eller PC. Om du har et beist av en maskin kan du få spillet til å se ekstremt pent ut med alt på Ultra og med 4K oppløsning, men for meg overrasker Wild Hunt egentlig med på PS4, da det viser at en tredjepartiutvikler allerede er i stand til å utnytte det meste konsollen har under panseret. I og med at jeg har fått testet spillet på både konsoll og PC, kan jeg dog fortelle om enkelte forskjeller. Konsollene sliter mest med å holde seg stabile på 30 FPS i de mest hektiske scenene, mens på PC går det hele glatt i 60 fps med de rette innstillingene. Menyen er også mye enklere å navigere ved hjelp av mus, og loading screens er samtidig mye kortere på PC-versjonen. Når du dør i spillet ? noe som for øvrig vil skje ofte, spesielt på høyere vanskelighetsgrader ? kan det ta 40 sekunder med venting på konsoll.

 

Men nok om det tekniske. Wild Hunt er nemlig så mye mer enn bare pen grafikk. Vi spiller som Geralt of Rivia, og selve hovedhistorien er at vi skal finne vår tidligere lærling Cirim som er forfulgt av de spektrale skurkene i 'The Wild Hunt'. Det er strengt tatt ikke nødvendig å ha spilt de tidligere Witcher-spillene, da historien blir godt forklart for både nye og erfarne spillere. Ciri er som en datter for Geralt, og når han finner ut at hun er i trøbbel begir han seg ut på noe som blir en episk reise hvor vi møter tidligere romanser, gamle fiender og en haug av monstre.

En 'Witcher' er hovedsakelig en lønnet monsterjeger og problemløser. På grunn av ulike mutasjoner og kunnskap innen alkymi og magi er Geralt bedre rustet til den type arbeid. Man skulle tro at en person med slike egenskaper var godt likt, men det tar ikke lang tid i spillet før du innser at så å si alle hater Witchers, hekser, alver og alt som ikke er normalt. Likevel er Geralt og andre Witchers et nødvendig onde for mannen på gata, da den gjennomsnittlige landsbyen er konstant plaget av både monstre, mennekser, pest og plager.

Det er lett å følge narrativet i spillet, hovedsaklig fordi det er utrolig bra gjennomført. Det er lenge siden jeg har spilt et rollespill hvor jeg aldri har følt for å hoppe over dialoger for å komme meg videre, og jeg kan ikke huske å ha møtt på én karakter som har repetert noe jeg har hørt tidligere. Mens vi leter etter Ciri ekspanderer hovedhistorien ut i nye greiner, men aldri så mye at du glemmer hva det hele handler om. Jeg skal ikke avsløre for mye her, da det er best at du opplever den selv. Det som skiller The Witcher 3 ut fra så mange andre rollespill er kvaliteten på alle sideoppdragene; her er det ingen forlemmelige, teite småjobber hvor du skal gjøre meningsløse ting om og om igjen. Jobben til en Witcher er jo å drepe monstre, så da henger det på greip at du faktisk tar på deg slike oppdrag. Oppdragene er dog sjeldent så enkle, og om oftes må du begi deg ut på litt CSI-lignende detektivarbeid, noe som titt og ofte tar det hele i fullstendig uventede retninger fra hva man hadde forventet. Det må også nevnes at valgene dine i The Wither 3 kan ha både små og enorme konsekvenser senere i historien, og det er ikke alltid lett å forutse slikt før det er for sent, eller før du får en gledelig overraskelse.



 

For meg er spillverdenen selve stjernen i spillet, og det er utrolig hvor vakkert det enorme lerretet er. Tåkete sumper, tykke skoger, vidåpne sletter og små landsbyer er bare noe av det vi opplever i løpet av mer enn 100 spilltimer. En natt- og dagssyklus er ikke noe nytt, men her har de tatt det et steg videre. Et dynamisk vær gjør en allerede fantastisk spillverden enda mer levende; trær svaier i vinden, regnstormer føles like kjipe som i virkelighetenm og på solskinnsdager kan man høre fuglesang og livet i skogen. Alt føles svært autentisk ut, da ingen plass er lik en annen, og det er deilig å slippe følelsen av å begi seg inn i en helt lik grotte for ørtende gang.

Utviklerne skal også ha kudos for å ha skapt så mye variasjon blant de ulike fiendene og monstrene. De fleste fiendene har noen markante svakheterm og det enkleste er å sjekke oppslagsverket ditt i menyen for å finne ut hva akkurat disse svakhetene er. Om du velger å spille på den enkleste vanskelighetsgraden kan du se bort i fra dette. På medium, som jeg valgte, bør man ha slikt i bakhodet, men hvis du spiller på en av de to øverste vanskelighetsgradene må man virkelig ta seg god tid å forberede seg før hver kamp. Kampsystemet er enkelt å lære, men det krever en del for å mestre det. Når det endelig sitter så er det dog tilfredsstillende å vinne enten over en gjeng med banditter eller et svært og ekkelt monster.



 

Dommen

Til syvende og sist er ikke Wild Hunt uten småfeil. Det å styre Geralt kan tidvis føles litt klønete, spesielt når man dykker. Men jeg la egentlig heller ikke merke til noen nevneverdige bugs, verken på PS4 eller PC, det var kun ustabil FPS på PS4-versjonen som jeg til tider la merke til. Menysystemet kunne også vært bedre på konsollene. Men til tross for slike små irritasjoner er The Witcher 3: Wild Hunt det beste rollespillet jeg har spilt på lenge; med fantastiske karakterer, spennende oppdrag som føles unike, en konstant og dynamisk spillverden og en haug med originale monstre er dette noe jeg rett og slett ikke kan få nok av.

Score: 9.5

Mesterverk

Ta deg god tid til å nye et enormt, men overkommelig RPG som gjør det aller meste på ypperlig vis.
  • +Minneverdige historier og karakterer
  • +Spennende monstre
  • +Tilfredsstillende og visceralt kampsystem
  • +En levende verden

 

#spill #witcher3 #thewitcher #pc #ps4 #data # gaming #rpg #rollerspill

 

  • -Geralt er vanskelig å kontrollere
  • -Ustabil FPS og svake menyer på konsoll

Tom Clancy's The Division Anmeldelse




 

Tom Clancy`s The Divison har vært ute en liten stund og har allerede rukket å bli en stor salgssuksess for Ubisoft. Helt siden 2013, da jeg så det berømte E3-klippet, har jeg gledet meg til å utforske New York som en agent for The Division. Sist jeg gledet meg til noe nytt fra Ubisoft var Watch_Dogs, og med tanke på hvor massiv den skuffelsen var lar jeg meg ikke bli like hypet denne gang. Jeg kan heldigvis meddele at skuffelsen uteble.

 

New York har blitt utsatt for en massiv biologisk katastrofe. Som en agent fra den paramilitære The Division-innsatsstyrken skal jeg hjelpe til med å gjenopprette lov og orden i gatene etter at ulike fraksjoner har tatt over deler av byen. Allerede fra starten ble jeg slått av hvor lekkert spillet så ut, både til tross for og på grunn av de store ødeleggelsene Manhattan har gått gjennom. Har du en kraftig PC kan du virkelig få fram alle detaljene som The Division har å by på. Selv spilte jeg på en PS4, men følte aldri at jeg gikk glipp av noe. Ubisoft har gjenskapt New York ned til minste detalj, og har samtidig klart å få fram følelsen av å være nærmest alene i storby som vanligvis huser millioner av mennesker. Prikken over i'en det dynamiske døgn-og værsystemet som til tider gjør det umulig å se noe som helst i de verste snøstormene.

Hvis jeg skal forklare hva slags spill The Divison er, blir det nærmeste en tredjepersons cover-shooter blandet med Diablo. Selve gameplayet minner mest om Gears of War og Uncharted, mens loot-system er sterkt inspirert av titler som Diablo og Destiny. Sammenligningen med Destiny er kanskje den beste, men i forskjell til Destiny så føler jeg at dette spillet har mer å by på av innhold. Til syvende og sist finner man litt av hvert fra både rollespill, skytespill og en MMO-sjangeren. For meg kombinerer man disse elementene på kompetent vis, men Massive har nok ikke mestret noen av dem på upåklagelig vis.

 

Da jeg startet spillet fikk jeg mulighet til å lage min egen figur, men valgmulighetene er så begrenset at de fleste jeg har møtt i spillet ser ganske like ut. På noen måter liker jeg at klær i spillet kun er kosmetiske, slik at jeg kan velge fritt i hvordan min karakter skal se ut. Men etter en del timer med spilling så er det begrenset hvor spennende det er å få en rød sportsjakke eller en blå boblejakke. Jeg håper og regner med at Ubisoft vil legge til større utvalg i klær, noe som er positivt så lenge slikt ikke ender opp bak en betalingsmur.

Ved å gjøre ulike små oppdrag som er spredt utover hele byen vil hovedbasen din sakte men sikkert bli forbedret. Den er i hovedsak delt opp i tre avdelinger: medisin, teknologi og sikkerhet. Ved slutten av spillet har du låst opp alle oppgraderingene som er mulig. Disse oppgraderingene låser opp evner, alt fra muligheten til å sette opp en stasjonær flammekaster til fjernstyrte miner. Du blir aldri tvunget til å ta permanente valg i hvilke oppgraderinger du vil bruke, da de kan byttes om etter behov. Vanligvis er jeg vant til at ulike karakterer har deres egen unike spillestil. Men her kan alt byttes etter behov, og da ser jeg heller ingen grunn til å skape mer enn én karakter.

Når det gjelder MMO-delen av The Division er dette aspektet nærmest fraværende med mindre man spiller med venner eller drar på tokt ut i den livsfarlige Dark Zone-sektoren. Det er fort gjort å føle seg isolert i Manhattan, noe som er både passende og frustrerende. For meg funker spillet best som et skytespill, særlig i co-op med en gruppe på fire spillere. Man befinner seg ofte i superintense skyteepisoder hvor taktikk, planlegging og samarbeid blir nøkkelen for suksess. The Division skinner som en cover-shooter da det er strødd med biler, containere, barrikader og annet du forventer å se i gatene av New York. Enhver spiller som har hatt glede av cover-systemet i XCOM vil samtidig gli glatt inn i dette aspektet av The Division.



 

Fiendene i spillet er lite varierte (de er tross alt alle mennesker; det eneste som separerer dem er politiske overbevisninger og små taktiske forskjeller), og den kunstige intelligensen er forutsigbar, men når jeg nådde nivå 30 i spillet som forøvrig er maks måtte jeg virkelig tenke meg om før jeg plaffet løs. Jeg tror ingen skal ha noen problemer med å nå maksnivået på egenhånd, da jeg spilte store deler helt alene uten hjelp.

Det tok meg et sted mellom 20 til 30 timer, og det er her spillet virkelig starter. Men etter å ha gjort mange av de samme oppdragene om og om igjen begynner slitasjen å ta på. De kunne godt ha droppet Tom Clancy-navnet her, for jeg forventer en eller annen form for realisme når jeg ser det navnet. Jo da, våpnene er detaljerte og jeg er i en by som er gjenskapt til minste detalj, men når fiendene stort sett tåler et magasin eller to med bly i ansiktet er det lite realistisk i mine øyne.

Karakterene jeg møtte i løpet av spillet var svært lite minneverdige, og jeg kan egentlig si mye det samme om det overordnede narrativet. Det som driver meg i å spille den ekstra timen er loot-systemet og den evige jakten på litt bedre utstyr enn hva jeg har, eller det å finne det riktige våpenet med alle de bonusmodifikasjonene jeg har lett etter. Alt loot er gradert etter farger, hvor grønn er vanlig og gult er det beste. Det er tre måter å få tak i dette på; enten ved å gjøre oppdrag, drepe fiender eller ved å lage våpen og utstyr selv i basen. Den siste er ganske enkel. Alt av våpen og utstyr kan brytes ned til ulike deler som du igjen kan bruke til å lage enda bedre våpen.

 

Det er ingen direkte fasit på hva som for eksempel er det beste våpenet, da din spillestil avgjør hva som fungerer. Skal du kjempe om det beste utstyret må du dog ta turen til 'Dark Zone', sektoren midt på kartet som ble hardest rammet av epidemien, og som fortsatt befinner seg under full karantene. Det er her du kan kjempe mot andre spillere. Selve området er temmelig stort område, så du er langt fra garantert å møte på andre. Jeg lærte fort at hvis jeg skulle ha noen sjanse for å overleve her så måtte jeg bli med på lag med andre. Akkurat som i resten av spillet kan vi være maks fire på lag. Det er en helt annen type spenning i her enn i kampanjeoppdragene; jo lengre man utforsker, jo større sjanse er det for at du får tak i akkurat den gullrifla som du trengte. Men blir du drept, mister du alt.

Den eneste måten å få ut lootet som du har er ved å dra til spesifikke områder på kartet der et helikopter kan komme og hente det du har funnet så langt. Det er her du som oftest møter andre spillere som ikke er på ditt lag og her kan du ikke stole på noen. Ved å angripe en annen spiller og i tillegg å drepe de, kan du ta deres hardtjente loot for deg selv og sende det ut med helikopteret. Det kalles å gå 'Rogue', noe som vil legge en belønning på hodet ditt gjøre deg synlig på for samtlige spillere i nærheten. Straffen for å knerte en Rouge-agent er null, da man heller oppfordres til det ved at man får Dark Zone XP for å 'gjenopprette balansen'.



 

Inntil den nylige patchen så skjedde dette dessverre svært sjeldent, dastraffen du fikk om du døde som Rouge var skyhøy. Faktisk kunne jeg spille i lengre strekk uten at en eneste spiller angrep meg, og det er ikke rart siden du lett kan miste ett eller to nivåer med Dark Zone Rank ved å tape. Etter den siste oppdateringen har Ubisoft gjort det levelig å gå Rouge om man ønsker det, men likevel kunne jeg tenkt meg flere typer PvP i Dark Zone. Hvis du møter en motstander som har flust med gullkvalitet utstyr og du ikke har det, så kan du banne på at du dør før du rekker å ta en eneste Jumping Jack. Hva med en type PVP der kun de ulike bonusene fra våpnene teller slik at alle har en sjanse, slik man har i Crucible i Destiny?

Dommen
Ubisofts The Divison er en forfriskende tittel i et hav av oppfølgere og iterative opplevelser. Allerede i april kommer det nytt gratis innhold, noe jeg tror spillerne sårt trenger. Samtidig forbedres spillet for hver oppdatering, og ut ifra salgstallene så langt så har de allerede en stor fanbase med høylytte røster; hør på dem, Ubisoft. Jeg skulle dog virkelig ønske at narrativet var skarpere og mer minneverdig, da det hele føltes som en spurt for å nå nivå 30 (som for så vidt er et generelt problem for slike hybrid-MMOer). En del av hovedoppdragene i spillet var helt fantastiske, og det samme kan jeg si om noen av bossene jeg møtte. Alt av sideoppdrag og diverse småoppdrag er så like at de mister alt av spenning, da mye føles direkte identisk ut. Spenningen ligger i jakten etter bedre våpen, utstyr eller oppskrifter til å selv kunne mekke sammen noe nyttig. The Division fungerer aller best sammen med, særlig på høyere vanskelighetsgrad. Det er enkelt å sette seg inn i, og har en spillbarhet som de fleste kan klare samtidig som en dypere taktisk dimensjon ligger og venter. Hvis du ikke liker tanken på å måtte skyte en fiende både seks og syv ganger i hodet med hagle uten at han dør, så er kanskje ikke The Division spillet for deg. I bunn og grunn er det mer et rollespill satt i en realistisk verden enn et skytespill á la Destiny.

EA UFC 2

 

 

EA Sports UFC 2 Anmeldelse

Et stort slag fremover


 

Tiden er inne for å børste støvet av mine MMA-ferdigheter og ta et steg inn til åttekanten. Heldigvis snakker vi om EA Sports UFC 2, og ikke om å faktisk delta i det som er en av de mest brutale og populære sportene som finnes.

 

MMA (Mixed Martial Arts) har er blitt en sport som bare vokser i popularitet for hvert år som går, og størst av alle organisasjonene er UFC. Selv har jeg vært fan av sporten i over fem år, og jeg har spilt de fleste MMA-spillene som hittil har blitt sluppet. Med over 250 spillbare utøvere fra UFC, både menn og kvinner, så bør de fleste fans være i stand til å finne sin egen favoritt i EA Sports UFC 2.

Å lage et godt MMA-spill er dog ikke så enkelt som man gjerne skulle tro, da dette er en mye mer komplisert sport enn det muligiens ser ut som på overflaten. Man kan egentlig dele opp spillet på tre enkle måter, med 'Stand Up', 'Clinch' og 'Ground Game'. Stand Up-delen av kampen består hovedsakelig av slag og spark, mens Clinch og Ground Game alltid har vært en av de mer kompliserte delene av spillet. For meg er dette første gang noen har klart å gjennomføre de to sistnevnte systemene på underoldende og utfordrende måte.

EA Sports' forrige UFC-spill kom ut i 2014, og jeg kan huske at jeg ganske fort gikk lei, hovedsakelig på grunn av at jeg aldri klarte å mestre det som skjedde så fort jeg havnet i bakken. Et komplisert kontrollsystem kan lett ødelegge for mange, mens blodfans syntes kanskje det er slik det bør være. UFC 2 består av en rekke forbedringer siden sist, og noe av det viktigste er det godt forbedrede kontrollsystemet, som i år er langt mer intuitivt og enkelt. En liten pop-up dukker opp på skjermen som forteller deg hvordan du kan komme deg ut av vanskelige situasjoner, og stort sett så trenger du kun å dytte R-stikka på kontrolleren i en gitt retning, og etter en del spilling så er dette lett å huske.

 

 

En god treningsmodus gjør det slik at alle kan mestre Ground Game mye bedre denne gang; jeg synes fortsatt det ikke er helt optimalt, men det er definitivt et steg i riktig retning.Spillet byr også på flere typer spillmoduser, som for eksempel karrieremodus, 'Knock Out' og 'Ultimate Team'.

Karrieremodusen lar deg enten velge en av de over 250 utøverne som er med i spillet eller du kan lage din egen karakter fra scratch. Min første utøver ble en kickbokser, og jeg startet sakte men sikkert å klatre oppover UFC-stigen. Akkurat dette ble mest spennende da jeg nådde toppnivået og begynte å møte mer velkjente utøvere som Rampage Jackson og Daniel Cormier. Flere ønsket seg muligheten til å skape en kvinnelig utøver og her har EA hørt fansen slik at dette nå også er mulig. Dog skulle jeg ønske at det var mer innhold i karrieremodusen, da den var ganske så strippet for variasjon og langsiktig glede.

Heldigvis byr spillet på Ultimate Team, noe som er nytt i UFC 2. Her skal du skape ditt eget lag bestående av inntil fem utøvere. Du kan velge å enten spille offline mot dataen eller online for å teste dine ferdigheter mot andre. Du kan ikke trene opp karakteren likt som i karrieredelen, men bruker i stedet kort som du får utdelt og som minner om FIFA-kortpakkene. Disse låse opp alt fra nye angrep til ulike treningsboosts. Heldigvis trenger du ikke å bruke ekte penger på disse pakkene, da det er fullt mulig å tjene in nok valuta ved å bare spille. At enkelte slag eller spark er låst inntil jeg åpner det opp med det riktige kortet er litt kjipt, men det kan også fungere som motivasjon til å spille nok til jeg får akkurat det kortet jeg var ute etter.

Jeg bør nevne Knockout-modusen, som også er ny. På noen måter kan man kalle dette en slags arkadeversjon av UFC, da det kun handler om én ting; å grisebanke motstanderen og vinne via Knockout. Første mann som for eksempel får inn 10 slag eller spark vinner, og alt av bryting og lignende er fjernet. Dette var en modus som var mer underholdende enn hva jeg faktisk trodde, og som en liten bonus fikk jeg også terpet på mine blokkeringsferdigheter her. Skulle likt å sett at dette også fungerte online, da det kun er mulig å kjempe lokalt mot en kompis eller mot en AI-styrt utøver.

 

Visuelt sett så er UFC 2 noe av det mest imponerende jeg har sett på lenge, og minner muligens om det grafiske paradigmeskiftet vi fikk oppleve når det første Fight Night-spillet kom. Conor McGregors tatoveringer og frisyre er identisk med virkeligheten, bare for å nevne noe. Hår svaier realistisk, skader på kroppene blir mer synlige med tid, og blodeffektene er blant det beste jeg har sett. Knockout-fysikken er mer realistisk og animasjonene på de ulike karakterene er også langt bedre enn før.

Et velplassert spark på motstanders ben kan være nok til at han treffer kanvasen, og slike små forbedringer gjør UCF 2 til et bedre og mer uforutsigbart spill enn forgjengeren. Nå skal jeg ikke bare skryte uhemmet av dette spillet heller, for det har sine feil. Små bugs i animasjoner og til tider uforståelige knockouts byr på frustrasjoner og til tross for et forbedret kontroll system, og enkelte situasjoner føles helt uforståelige. Man skulle tro at tre velplasserte flyvende knespark skulle være nok til at de fleste gikk av med tidlig pensjon, men slik er det dessverre ikke alltid slik her.

Online-delen av spillet fungerte svært godt og jeg opplevde sjeldent noen dårlige nettforbindelser. I og med at kontroll systemet er forbedret, så har jeg evnet å vinne noen kamper online også for en gangs skyld. Man har stor sjanse for å nå langt online om du mestrer Submissions og lager deg en karakter som er god på dette, da de fleste jeg har møtt så langt ikke har fokusert på dette. UFC 2 er mer som en gøyal MMA-simulator enn et vanlig slossespill, og krever at man tenker litt taktisk Du vil med andre ord ikke nå langt ved å bare mose knapper og håpe på noen fulltreffere.



 

Dommen
Mye har skjedd siden EA tok over UFC-rettighetene i 2014, med forbedringer på alle områder og spesielt i Ground Game. Et godt utvalg av ulike spillmoduser, en enorm mengde karakterer å velge mellom, og en solid online-del gjør at UFC 2 appellerer til enhver fan av sporten. Spenningen er der da ingen kamper er like og man aldri vet om du detter i bakken etter ti sekunder eller om det ender opp som en episk femrunders kamp som Aleksander Gustavson mot Jon Jones.
 

Score: 8.5
 

Solid
Opprettholder en god balanse mellom moro og realisme, og ser brutalt nydelig ut.
  • +Bedre grafikk og fysikk
  • +Solide nye moduser
  • +Forbedrede kontroller
  • -Tynn karrieremodus
  • -Tidvis svake animasjoner

Les mer i arkivet » Februar 2017
hits